torsdag 10. desember 2009

Anmeldelse: The Legend of Zelda: A Link To The Past

Et klassisk spill med kultstatus hos gamere og mødre om hverandre beskriver best A Link To The Past. Men er det fortsatt morsomt den dag i dag?

Utvikler: Nintendo
Konsoll: Super Nintendo, Game Boy Advance
Testet Versjon: SNES
Sjanger: Eventyr
Spillere: 1
Alder: 3+

TLoZ: ALttP er det siste todimensjonale Zelda-spillet på konsoll, og ble en klassiker på kort tid. Zelda II hadde irritert gamere verden over, og når det kom et nytt Zelda med overhead-view (fugleperspektiv) ble nok spillet godt litt vel godt mottatt. Men for all del, spillet fortjener klassiker statusen sin!

Spillet handler om en gutt kalt Link som bor hos sin onkel i kongedømmet Hyrule. I den nærmeste tiden har mange merkelige ting skjedd i nærområdet, der folk har forsvunnet og væpnede vakter er blitt stasjonært nærmest overalt. En dag når du sover hører du stemmen til prinsessen i landet, Zelda, som bruker telepati for å kontakte deg, og forteller deg at en ond trollmann med navn Aghahim har tatt over slottet, og bortfører unge piker for å ofre dem. Dermed må du komme deg ut av senga for å redde prinsessen, stoppe ofringene og redde verden. Historien er ganske original i spillsammenheng med en god del tvister og originale ideèr, men tro meg, dialogen er elendig. Nå ja, dialogen i Zelda spill er ikke så viktig, så du overlever nok, til tross for japansk-engelske skrivefeil og ord formuleringer.

Kontrollene i spillet sitter godt, og funker på samme måte som i det første spillet, bare mye bedre. I tillegg til det vanlige som å slå med sverdet og bruke hjelpemidler kan du nå løpe kjempefort, løfte steiner, svømme, hoppe ned fra klipper og gjøre det klassiske snurreangrepet som har blitt implementert i alle 3D Zelda spill. Alt funker som det skal, selv om jeg av og til syns det blir irriterende vanskelig å drepe mange vakter på en gang når de parerer angrepene mine ganske enkelt.

Som i alle Zelda spill samler du sammen mange hjelpemidler på din ferd, spesielt fra grotter, templer og slott. Dette inkluderer en grappling hook (eller Hookshot som det kalles i Zelda universet), magiske staver, en hammer, ei fløyte som ligner på en ocarina og et sommerfuglnett med mer som alle har sine egne bruksområder i tillegg til å kunne brukes i kamp. De magiske stavene kan tenne på og fryse ting, sommerfuglnettet kan du bruke til å fange feer og mygg som kan brukes til din fordel, hammeren kan slå ned staker som blokkerer veien og fløyta brukes som et transportmiddel (!). Alt i alt er hjelpemidlene i ALttP klassiskere, der mange har fulgt serien siden, og alle kommer til nytte en eller annen gang. Du får også passive hjelpemidler, som eks. svømmeføttene som lar deg svømme og hansker som gir deg styrke nok til å løfte tunge steiner, noe som er veldig nyttig for å finne hemmeligheter og snarveier.

Grafikken i spillet er det du forventer av et SNES spill. Pixler som faktisk SER UT som mennesker, trær, hus og monstre. Ok, noen av monstrene er ikke godt å si hva er, men utenom det er det meste tydelig. Animasjonene er god for sin tid, landskapene ser flotte ut og modellene er fine. Det er også lagt til mange detaljer i spillverdenen, med mange forskjellige gjenstander og fiender rundt om kring i Hyrule. landemerker strødd rundt omkring i form av hus, slott og templer gjør at du ikke kommer til å gå deg vil, samt at du har et tydelig kart i tilfelle du faktisk gjør det. Vist man skal være snobbete på dette punktet ville jeg ha sagt at det kunne ha hvert mer vulkanske områder i spillet, men utenom det er spillet en fryd for øyet.

Lyden består av den kjære og skjente Zelda melodien når du er ute og utforsker Hyrule, samt mange andre låter du aldri kommer til å glemme. Musikken i slottet når du skal redde Zelda ble i alle fall en sang jeg aldri fikk ut av hodet, men hva gjør det når den er så knakende god? Litt irriterende er det at lydkvaliteten på musikken ikke er så veldig høy, men det høres allikevel fantastisk ut. Lydeffektene er også gode, og eksplosjonene fra bomber høres faktisk ut som en dempet bombe for eksempel, og det blir en fin svisj-lyd når du svinger sverdet. Alt i alt er lyden noe av det beste du kan finne på et SNES spill.

Det viktigste i et Zelda spill er selvfølgelig templene (dungeons), og her tilfredsstiller Nintendo på alle punkter. Alle templene har sine helt egne preg, fiender, gåter og regler man må huske på for å overleve, samt sine helt egne hjelpemidler. Et tempel er for eksempel oversvømt, et annet er bestående av plattformer over en bunnløs avgrunn og et tempel er fylt med skjeletter og eldgamle feller. Gåtene er kreative og krever både hjernekraft og ferdigheter for å bli løst og bossene er utfordrende og vanligvis morsomme å ta. Alt fra kjempe ormer til armeer av forheksede statuer, til drager og trollmenn, alle med sine egne unike svakpunkter og angrep. Men tro meg, til tider er de bare frustrerende. Og ja, da mener jeg bossen i tredje templet, en diger hårete meitemark med stort hode på en plattform på toppen av et tårn. Vist du slår til, eller blir truffet av han, spretter du baklengs, og det er en stor sjanse for at du faller ned en etasje eller fire. Og gjett hva? Da må du ta hele dritten på nytt! Og han har sikkert 8 liv, der du må slå han i halen for å skade han (noe som er nesten umulig der han sprader rundt)! Heldigvis er ikke alle bossene i spillet slike irriterende scenarioer, og mesteparten er heldigvis fantastisk morsomme å sloss mot.

Holdbarheten til spillet er utrolig for sin tid. 12 templer fylt med gåter og hemmeligheter, en stor verden du kan ferdes fritt i, og etter hvert i spillet kan du til og med ferdes i et parallelt univers, der begge er fylt med ting å utforske. Spillet inneholder også mange hemmelige områder og sideoppdrag du kan oppdage for å anskaffe mer liv, nye hjelpemidler eller andre nyttige ting, for eksempel mer magisk kraft, som er drivstoffet for magiske hjelpemidler. Mange av ekstralivene kan bare bli funnet med hjelp av kreativ bruk av hopping mellom de to dimensjonene, noe som krever litt kreativ tenking. Vist du ikke rusher igjennom templene kan du finne glede i spillet igjennom flere måneder i strekk!

---

Konklusjonen er at spillet er en klassiker som alle burde ha spilt, men tro meg, det kan bli ekstremt irriterende til tider! Men med tanke på at spillet inneholder fin grafikk, et fantastisk soundtrack og perfekte kontroller kan man overleve de irriterende delene. Finner du det på et loppemarked, og du har/får en konsoll å spille det på, kjøp det!

9/10

Grafikk: 9/10: God, gammel 2D grafikk med masse fine detaljer og animasjoner, til tross for at det er til tider vanskelig å se hva fiendene skal forestille.

Lyd: 9/10: Fantastisk soundtrack og kule lydeffekter overdøver det faktum at lydkvaliteten er en smule lav.

Zelda Følelse: 10/10: Det blir ikke mer Zelda enn dette! Kule templer, fantastiske hjelpemidler og masse forskjellige gåter og bosser å beseire.

Gameplay: 9/10: Selv om spillet er til tider sinnssykt irriterende, virker alt som det skal og det er en tilfredsstillende opplevelse.

Holdbarhet: 10/10: Har man øvet seg kan man spille igjennom spillet på et par dager, men den første gjennomspillingen kan ta mange måneder.

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier en vanskelige bossen du har slitt med i en time. Ahh, for en følelse!

VERSTE ØYEBLIKK: Den tredje bossen er den mest irriterende bossen noensinne!

søndag 25. oktober 2009

Spillanmeldelse: Guitar Hero: Greatest Hits

Neversoft har jobbet sammen med Beenox for å utgi atter et Guitar Hero spill. Er dette bare skamløs melking, eller er det verdt en titt?

Først og fremst skal jeg fortelle om konseptet med spillet. I Guitar Hero: Greatest Hits (eller Smash Hits som det heter noen steder) har utviklerne samlet 40 av de "beste" Guitar Hero sangene i samme spill. Hva er vitsen med det sier du? Vel, la oss dykke dypere:

Spillet virker som et vilket som helst GH spill så jeg orker ikke å utdype det temaet

Soundtracket består som sagt av gammle låter fra andre Guitar Hero spill. Vi har låter som Smoke on the Water med Deep Purple, Raining Blood med Slayer, Killer Queen med Queen, Bark At The Moon med Ozzy Osbourne, Cowboys From Hell med Pantera, Killing In The Name of med Rage Against the Machine, Free Bird med Lynird Skynird, I Love Rock And Roll med Joan Jett, Noone Knows med Queens of The Stone Age og selvførgelig Trough The Fire and Flames med Dragonforce. Det som er bra med spillet på musikkfronten er at alle sangene faktisk er orginalversjonene, noe en del av sangene ikke var i de opprinelige spillene. Men det er bakdeler med sountracket og. Det mangler nemlig en rekke klassikere som burde ha hvert med. Iron Man? Search And Destroy? Sweet Child O' Mine? Jordan? Six? Og så må jeg si at de halvveis ødela Killing In The Name Of med å sensurere "Fuck" og "Motherfucker" mot slutten av sangen. Men alt i alt et godt soundtrack.

Det er heldigvis mer med spillet en at det bare er orginalversjonene av gammle sanger. Siden GH:GH er laget på samme spillmotor som Guitar Hero: Metallica får du også muligheten til å synge og spille trommer med på sangene, samt at Expert+ vanskelighetsgraden er tilgjengelig på trommer. Dette er virkelig med på å forbedre spillet fra skamløs melking til samvitighetsfull melking, siden spillet får lengre levetid og bedre multiplayer.

Notekartene i spillet varierer veldig. I sanger som Beast And The Harlot med Avenged Sevenfold og Cult of Personality med Living Colour er notekartene nesten perfekt, mens i sanger som Stop! med Janes Addiction og Psychobilly Freakout med Reverend Horton Heat ser det ut som om utviklerne var full da de holdt på. Og TTFAF... oioioi. De må ha røyket skosåler når de charted den sangen! Notekartene varierer med andre ord fra sang til sang, men slapp av, mesteparten av notekartene er gode nok, selvom de er vanskeligere en de trenger å være.

Grafikken i spillet bygger på samme motor som GH:M, bare at utviklerne var veldig late her. Istedenfor å prøve å lage sikkelige kule konsertarenaer har de rett og slett plasert deg i forskjelige "verdensunderverker" som pyramidene i Egypt, Great Canyon og... Londons kloaksystem? Spillet prøver nemlig å ha en historie (noe de fleste musikkspill ikke burde ha utenom eks. The Beatles: Rock Band) der du skal spille konserter for rockeguden i noen av verdens underverk slik at han kan få sjelene til fansene dine... ja... Vet du, de røykte nok noe mye verre en skosåler når de skrev historien. Alt i alt mangler spillet rockefølelse.

---
Guitar Hero Smash Hits mangler rockefølelse, en god historie og nye låter, men er til gjengjeld et solid spill til tross for alle feilene. Perfekt for deg uten PS2 som vil spille sangene fra de gammle GH spillene.

7/10

Grafikk: 6/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 8/10
Multiplayer: 9/10
Holdbarhet: 7/10

+ Godt sangutvalg, bare orginalversjoner, fullt band

- Elendig rockefølelse, til tider overdrevne notekart, mangler en del klassikere

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier Trough The Fire And Flames på Expert

VERSTE ØYEBLIKK: Hver gang en cutscene dukker opp

Beklager for litt kort anmeldelse. Det er ikke mye å skrive om dette spillet.

søndag 18. oktober 2009

Spillanmeldelse: The Beatles: Rock Band

The Beatles her helt klart en av de beste bandene igjennom verdenshistorien med titalls hitlåter som alle var laget i en periode på under 10 år. Men egner musikken deres seg i spillform?

Spillet fungerer i bunn og grunn som et vilket som helst annet Rock Band spill. Man later som om man spiller musikk med plastinstrumenter. Man bruker plastgitarer, plasttrommer og USB-mikrofoner til å spille og synge noter som kommer opp på skjermen til riktig tid. Enkelt, men genialt konsept. Samtidig går The Beatles: Rock Band langt over igjennomsnittet i jobb som er lagt inn i spillet for å få det til å bli så bra som mulig. Istedenfor at artistene bare gjør litt motion capture og en nyinspilling av en sang i ny og ne, har The Beatles selv vært med på store deler av utviklingen av spillet. Alt fra hvordan scenene ser ut, til hvordan medlemene holder instrumentene sine er grunding sett over. Dette har veldig mye å si på hvordan hele spillet er bygd opp, noe du mest sansynlig kommer til å merke.

Instrumentene som følger med TB:RB er spesiallagde for spillet. Pakken inneholder en veldig god etterligning av Paul McCartney sin bass, samt et trommesett (som egentlig ikke er noe spesielt utenom at den har en plate foran som skal forestille stortrommen, med Beatles-logoen på), samt at man kan kjøpe George Harrison og John Lennon sine gitarer. Selvførgelig er disse instrumentene bygd opp på samme måte som den vanlige Rock Band gitaren, så vist du ikke liker Rock Band gitarer burde du kansje kjøpe deg en Guitar Hero gitar istedenfor.

The Beatles: Rock Band inneholder i motsettning til nesten alle andre musikkspill en historiedel, noe spillet dreier seg mest om. Her spiller du som enten Paul McCartney, George Harrison, Ringo Starr eller John Lennon igjennom Beatles sin karriere. Det meste er dekt her, blant annet de tidligere dagene da bandet opptrede på små barer, deres igjennombrud på Ed Sullivan Show, studioperioden på Abby Road og deres siste konsert som ble holdt på toppen av Apple Corps-byggningen. Alt er igjennskapt utrolig bra, men det er studio-årene som er brukt mest kreativitet på. Istedenfor at man bare ser Beatles spille inn låtene sine i et kjedelig studio igjennom 3 kaptiler, har Harmonix skapt "drømmeverdner" som er spesiallaget til hver enkelt sang. Blant annet under sangen "Here Comes The Sun" er de på en solfylt eng, mens under "I Am The Walrus" ser man hele gjengen i valrossdrakter på nordpolen. Under spillets gang samler man også bilder fra Apple Corps sine arkiver av The Beatles, der noen av dem ikke er utgitt før, samt en rekke filmer for fansene. Hele spillet er med andre ord en godt igjennfortalt historie om The Beatles sin karriere, samt et kunstverk.

Musikken i spillet er fabelaktig, som forventet av et Beatles-spill. Noen av sangene inkludert er "Yellow Submarine", "Twist and Shout", "Back in The U.S.S.R.", "All Days Night", "Lucy In The Sky With Diamonds", "Get Back", "I Wanna Be Your Man", "As My Guitar Gently Weeps", "Taxman", "Come Togheter", og min personlige favoritt, "Helter Skelter" er å finne her. Selvom soundtracket er fantastisk bra, er det desvere bare rundt 45 sanger i spillet, noe som gir nedsatt levetid. Heldigvis fins det nedlastbare sanger, men de er enda ikke kommet til PS3, så du kan skjønne problemet. Og så mangler det enkelte klassiske sanger, som eks. "Yesterday" og "Revolution 9". Men alt i alt er soundtracket bunnsolid og av øverste klasse!

Gameplayet er noe av det som trekker både ned og opp her: Der tromme, vokal og bass-delen er veldig underholdene, er gitardelen rett og slett kjedelig. Mange av sangene er så like på gitar at vist man ikke har lyd på kan det muligens være et problem å se vilken sang det er (ikke at man burde spille spillet uten lyd, but you get the point). Noe som også er til tider irriterende i gameplayet er at man ikke får lyd når man jammer i begynnelsen eller på slutten av en sang på trommer, samt at man ikke lenger har en hel jamme-seksjon til å aktivere Overdrive (eller Beatle Mania som det heter her), men derimot èn note som man må treffe for å aktivere. Problemet med det er at vist man ikke vil aktivere Overdrive, må man bomme på den noten med vilje, noe som kan få deg ganske lett ut av takt. Heldigvis er det som sagt ikke bare dårlige elementer med gameplayet. På en annen side er det eks. lettere å gjøre Hammer-ons her en i Rock Band 2, samt at man kan ha tre vokalister på samme tid, der du enten kan velge at alle skal synge hovedvokal delen eller å synge bakkingvokal og leadvokal slik The Beatles gjorde det i virkeligheten. Den nye vokaldelen er et virkelig stort pluss som jeg håper alle musikkspill i fremtiden vil inføre.

Selvom The Beatles: Rock Band i seg selv ikke er veldig utfordrene, har man mange achivements å bryne seg på som en bonus for oss hardcore musikkspill-spillere. Alt fra å greie spillet på under 24 timer, treffe alle HO/PO-notene i "Octopusses Garden" eller å få 100% på "Helter Skelter" på trommer gir spillet mer utfordring, så selvom du spiller Jordan på Expert kan du få det morro med dette spillet. Man kan også spille igjennom utfordringer, der du skal spille alle sangene i et kapittel etter hverandre, samt at de høyeste poengsummene til vennene dine dukker opp ved siden av sangene i Quickplay.

The Beatles: Rock Band er ikke veldig utfordrende, men er samtidig veldig underholdene. Liker du bandspill med sanger som de fleste kan like, eller rett og slett bare digger The Beatles, er dette verdt et kjøp.
---

9/10

Grafikk: 10/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 9/10
Multiplayer: 9/10
Holdbarhet: 7/10

+ Fantastisk grafikk, legendarisk soundtrack, tredels vokal

- Gitardelen er til tider kjedelig, litt få låter

BESTE ØYEBLIKK: Når 6 personer sitter å synger, trommer og spiller med til udødlige klassiskere.

VERSTE ØYEBLIKK: Den veldig lange slutten på "I Want You (She's so Heavy)" er utrolig kjedelig.